Mormormiddag hos Lilly

Benedicte kommer inn døren for å få en skikkelig mormormiddag. Jeg gir henne en klem og får en følelse av at hun vil snakke om jobbproblemer. Vi småprater og lager mat sammen. Setter oss ved spisebordet i stuen.

– Hva jobber du med om dagen?
– Arrgh! Det GÅR så TREIGT. Jeg trenger mer action, ting må skje kjappere, gjerne en liten krise som må håndteres på strak arm. Jeg trenger en ny jobb der jeg…

Jeg løfter høyre pekefinger og stirrer strengt på henne. Hun ser ned og sier:
– Ja det er teit, jeg vet det.
– For at du skal bli lykkelig, Benedicte, må du skape vakre, nyttige og meningsfylte resultater for folk du bryr deg om. Nå LAGER du bare penger.
– DU hadde en actionfylt jobb med kjappe beslutninger og kriser, ihvertfall med NOEN av pasientene. Ikke sant?
– Jeg gledet meg til å gå på jobb fordi folk jeg respekterte fikk helsen sin tilbake. Action var bare en bonus.
– DU tenker at så lenge jeg har noe meningsfyllt å drive med så kommer jeg ikke til å kjede meg?
– Nei, jeg sier ikke at mening er nok for deg. Jeg sier bare at action, kriser og kjappe beslutninger virker forlokkende, men det er IKKE det du trenger.
– Ting MÅ gå kjappere…
– Nå er det jeg som snakker. Ikke trenger du action og ikke trenger du en jobb heller. DU burde være din egen sjef og du vet det.
At prosjektene går for tregt i informasjonsteknologi konsulentbransjen har jeg skjønt. Du har fortalt om denne «lean» filosofien du og konsulentselskapet ditt tror på. Jeg leser litt om lean utvikling for å forstå mer av hva du driver med.

– Oi! Hva leser du?
– «Lean Analytics«. Alistair Croll er tydlig på at du først må forstå problemet du skal løse for brukern. Deretter skal du være kjapp med å få tjenesten ut til brukerne. Reell bruk og gjennomtenkt eksperimentering er måten å forstå løsningen på. Folkene i ditt prosjektet har åpenbart ikke validert brukernes problem og hoppet rett til løsningen. Det er derfor du må være din egen sjef. Hva er problemet du har mest lyst til å løse?
– Det som gjør meg mest FORBANNA om dagen er den fryktbaserte propagandaen småbarnsforeldre møter i media og på internett. Jeg merker at vennene mine er nervøse for hva andre tenker om dem. For eksempel i butikken «Hun som står der og plukker tomater med den grønne kurven sin. Tenker hun at jeg er en dårlig far fordi ungen min skriker foran godterihylla?» Lilly rister på hodet:
– Jeg merker også at noen småbarnsmødre virker mer usikre på seg selv enn før. Jeg regner med at måten de snakker med hverandre på har blitt mer usunn. At venniner undergraver hverandres selvsikkerhet, som de gjør med slanking.
– Jeg så en mor ta med barnevognen inn på Kaffebrenneriet på Grynerløkka for å unngå at en ubarbert kidnapper skal plukke opp babyen på utsiden av vinduet og løpe mot trikken. Begge smiler.
– Der har du en verdig sak å kjempe for. Å legge til rette for at småbarnsfedre kan stole mer på seg selv. Sørge for at noen småbarnsmødre blir trygge på at andre voksne ikke er pervoer eller barnevernspedagoger som er ute etter å ta fra dem barna. Hvem skal du jobbe sammen med for å få til dette?

– Det blir vel bare meg. Jeg kjenner få folk som både har rett type energi og deler mitt syn på brukeropplevelser. Derfor…
– Du kjenner minst én, Marit. Du fortalte om Marit mens vi lagde mat. Flere av eksemplene på brukeropplevelser hun var oppgitt over i sin jobb høres kjente ut. De eksemplene ligner på klaging jeg har hørt fra deg opp gjennom årene. Marit liker sikkert ufancy løsninger som er nyttige og enkle å bruke. Gjør hun ikke?
– Joa…
– Da er den saken grei. Inviter henne hjem på litt rødvin. Få henne til å snakke om at hun er lei av jobben sin. Så pitcher du dette foreldreprosjektet.
– Det kan jeg sikkert gjøre, selvom hun ikke er lei av jobben sin altså.
– Hun trenger et meningsfylt prosjekt ved siden av jobben for å holde motet oppe akurat som du gjør.
– Det hadde sikkert vært bra for henne. Problemet er at både Marit og jeg må få litt penger ut av dette prosjektet. Hvis ikke er det begrenset hvor lenge vi kan holde på.
– Til og med jeg kjøper noen Apps til iPadden min, så jeg regner med at unge foreldre kjøper flere apps. Jeg ser at de går rundt og stirrer ned i telefonene sine konstant.
– Ja iPhone apps er i vinden og derfor er det dyrt å oppdrive en programmerer som kan xCode. Selv på gøyale sideprosjekter om kvelden.
– DU kan lære å kode iPhone apps. Du må sette i gang med å programmere for å lære deg et nytt programmeringsspråk ikke sant? Litt som å lære spansk, det beste er å dra til spania og begynne å snakke.
– Eh. Skal jeg bare starte å SKRIVE xCode? Jeg vet ikke DET…
– Du har ferdighetene og utdanningen til å lære deg det. Det eneste du trenger er MOTET til å gjøre det.
– Jeg HAR motet til å gjøre det.
– Jeg er enig. Når snakker du med Marit?
– I morgen. Jeg ringer henne i MORGEN og inviterer henne til onsdag kveld.
– Bra. Nå som det er avgjort at du skal sette i gang har jeg tre spørsmål.
– Ok… Da må jeg få mer vin.
– He he. Jada. Hvor lyst har du til å få til dette?
– Veldig, VELDIG lyst.
– Jeg regnet med det. Hvorfor vil du gjøre det?
– Jeg har egentlig ikke noe valg. Jeg MÅ gjøre noe som engasjerer meg, nå føler jeg meg helt tom innvendig. Og jeg trenger å gjøre noe som er gøy. Det blir gøy å jobbe med Marit, hun kan sikkert få oss inn i noen aviser også.
– Her er det viktigste spørsmålet mitt … (følg med i neste episode)

Kom gjerne med en skisse til en tegning jeg kan bruke i denne bloggposten.